Hvordan kunne du?
Da
jeg var valp underholdte jeg deg med mine særegenheter og fikk deg til å
le. Du kalte meg "barnet ditt", og tross antall sko jeg bet i stykker,
ble jeg din aller beste venn. Når jeg var "dum" hund, pekte du på meg
og spurte: "Hvordan kunne du?" -men etterpå ble du blid, og la meg på
rygg og koste med meg.
Det
tok litt lengre tid enn ventet før jeg ble stueren, for du hadde veldig
mye å gjøre, men vi klarte det sammen til slutt. Jeg husker nettene når
jeg lå tett ved din side og lyttet på snorkingen din, lyttet på din
rolige pust og dine hemmelige drømmer, og jeg tenkte at livet ikke
kunne bli mer perfekt enn dette. Vi gikk lange turer i parker, kjørte
lange bilturer og stoppet for å spise is (jeg fikk bare kjeksen, for "is
er ikke bra for hunder"
sa du) og jeg tok lange høneblunder mens jeg ventet på at du skulle
komme hjem på slutten av dagen.
Etter
hvert begynte du å bruke mer tid på jobben, og du satset på karrieren.
Du la også
mye tid i å lete etter en menneskevenn. Jeg ventet tålmodig, trøstet
ditt knuste hjerte og forsto når du var blitt sviktet. Jeg klagde aldri
på dårlige beslutninger, jeg logret og viste glede da du kom hjem, og
jeg ble
lykkelig for din skyld da du ble forelsket. Hun, nå din kone, er ikke
et "hundemenneske", men allikevel ønsket jeg henne velkommen til vårt
hjem, viste henne tillit og lystret henne. Jeg var lykkelig fordi du var
lykkelig.
Senere kom menneskebarna og jeg delte din glede og din
lykke. Jeg var fasinert over deres små fingrer, hvordan de luktet, og
jeg ville ta vare på de jeg også. Det var bare det at hun og du var
redde for at jeg skulle skade
dem, og jeg tilbrakte mesteparten av tiden forvist til at annet rom
eller til et hundebur. Å, som jeg ville elske dem, men jeg ble "fanget i
kjærligheten".
Når de ble litt eldre
ble jeg deres beste
venn. De hang i pelsen min da de prøvde å stå på egne ben, prikket med
fingrene i mine øyne, undersøkte mine ører og kysset meg på nesen. Jeg
elsket alt som hadde med dem å gjøre og deres berøringer,
din kos var ikke lengre en selvfølge. -og jeg hadde forsvart dem med
livet mitt om det hadde vært behov. Jeg smøg meg ned i sengene deres om
natten og lyttet til deres rolige pust og hemmelige drømmer, og sammen
ventet vi på
lyden av bilen din i oppkjørselen.
Det
var en gang da andre spurte om hunden din, og du viste dem et bilde av
meg som du hadde i lommeboka di, og fortalte historier om meg. I de
siste årene har du bare svart "Ja"
og byttet samtaleemne. Jeg hadde gått fra å være din hund til bare en
hund, og du unngikk alle brysomheter med meg.
Nå
har du fått en ny karrieremulighet i en annen by, og du og de skal
flytte
til en leilighet hvor husdyr ikke er velkomne. Du har tatt beslutningen
for familien din, men det fantes en tid da jeg var din eneste familie.
Jeg
var kjempeglad for bilturen (akkurat som i starten av vårt vennskap)
til
vi kom til dyrepensjonatet. Det luktet hund og katt, redsel og
håpløshet. Du skrev under på et papir og sa: "Jeg vet dere kommer til å
finne et fint hjem til henne." De ristet på hodene sine og ga deg et
anstrengt
blikk. De innser at for en middelaldrende hund, selv med papirer, er
det nesten umulig. Du var tvunget til å bestemt rykke din sønns hender
fra min pels mens han skrek: "Nei pappa!!! Vær så snill, la dem ikke få
ta hunden
min!" Og du var bekymret for han, og for en fæl erfaring du nettopp ga
han angående lojalitet, vennskap og respekt for liv! Du ga meg en
avskjedsklapp på hodet, unngikk mitt blikk og pussig vegret du deg for å
ta med mitt halsbånd
og kobbel. Du hadde en tid å passe, nå har jeg en også. Etter
at du hadde gått sa de snille jentene at du sikkert hadde visst for
flere måneder siden at du skulle gi meg bort, men at du ikke hadde gjort
noen
forsøk på å finne et bra og koselig hjem. De ristet på hodene og sa:
"Hvordan kunne du?"
De er så snille mot
oss som deres sjef tillater. De mater oss, naturligvis, men jeg mistet
appetitten for flere dager siden. I begynnelsen når noen gikk forbi
buret mitt, pirret det i magen og jeg tenkte og håpet på at dette bare
var en vond drøm, og at du var kommet tilbake for å hente meg. Eller så
håpet
jeg på at det var noen som brydde seg, noen som kunne redde meg. Når
jeg forsto at jeg ikke kunne konkurrere med den glede de søte, glade
valpene viste, så ga jeg opp og satte meg i et hjørne og ventet.
Jeg hørte fottrinn fra korridoren når hun kom til meg på
slutten av dagen, og jeg fulgte henne snilt gjennom korridoren og til
et annet rom. Ett ubehagelig stille og tomt rom. Hun satte meg på et
bord og strøk
ørene mine og sa til meg at jeg ikke skulle være redd. Mitt hjerte
dunket av forventning og spenning for hva som skulle skje, men det var
også en følelse av lettelse. "Kjærlighetens fange" hadde nå nådd
slutten.
Jeg var engstelig for henne,
slik er min natur. Byrden var tung for henne, og det kjenner jeg til, på
samme vis som jeg kjenner til alle dine sinnsstemninger. Forsiktig
bandt hun en snor rundt mine framføtter
samtidig som en tåre rant nedover hennes kinn. Jeg slikket
hånden hennes på samme vis som jeg brukte å trøste deg for mange år
siden. Sikkert stakk hun nålen inn i min åre. Når jeg kjente
stikket og den kalde væsken som for gjennom kroppen min, la jeg meg
trøtt ned, så inn i hennes vennlige øyne og mumlet: "Hvordan kunne du?" Kanskje
forstod hun mitt hundespråk,
for hun sa "Jeg er så lei meg." Hun klemte meg, og forklarte kjapt at
det var hennes jobb å se til at jeg kom til en bedre plass. Der skulle
jeg aldri mer bli ignorert, slått, gitt opp eller behøve å forsvare meg
selv - en plass med mye kjærlighet og lys, så meget annerledes enn
denne plassen på jorda. Og med de siste kreftene jeg hadde igjen, prøvde
jeg å vise henne gjennom å logre at mitt: "hvordan kunne du?"
ikke var rettet til henne. Det var deg, min elskede eier, jeg tenkte
på.
Jeg glemmer deg aldri og kommer til å vente på deg i all framtid. Måtte alle i ditt liv fortsette å vise deg så mye
lojalitet.